Overraskende navnetydninger

Det stemmer at ”torsdag” stammer fra guden Tor. Det stemmer også at Tor –tor er det mest brukte enkelt-ledd i norske navn. Og Tor ble nesten ikke brukt som navn i århundrene etter vikingtiden, for da skulle han ikke ta plassen for den Gud som Kvite-Krist hadde lært dem å tilbe. Først med nasjonalromantikken på 1800-tallet kom interessen for de gamle guder igjen, og Tor-navnene økte langsomt, - midt på 1900-tallet kom det opptil 400 nye Tor årlig og 200 Thor.

Nå er det ikke så sikkert at det var Tor og Odin som fikk interessen – det kan godt hende at Thor og Tor bare var så korte og greie navn at de av den grunn ble mye brukt, tre av fire har har jo et annet navn i tillegg, og da blir Jan, Tor, Svein og Jens greie å bruke som førstenavn.

Men kanskje Eivind Vågslid, som ga ut sine egne Navnebøker på 30-tallet ”Norsk Navnebok” og en oppdatert ”Norderlendske fyrenavn” i 1988, har funnet en annen løsning? Han skriver at thorver betyr en som drar ut for å fiske ! Kanskje ettertidens navnebøker må skrive at mange Tor- og Thor- navn er dannet for å sikre fiskelykke? Jeg tror faktisk det kan være noe i den forklaringen. Både fordi folk sannsynligvis var mer opptatt av å skaffe fisk til hjemmet, enn å ære gudene, og fordi alle Tor-navn helt fra gammel tid har hatt paralleller til Thor-navn. Og guden Tor ble fra gammelt skrevet uten h: Tórr (med betydningen: torden, han som lager torden). h-en er noe vi har satt til i vår tid for å vise til den norrøne bokstaven þ som lyder lik ’t’ eller ’d’ mer enn som th. Så hvis det kan være noen trøst til alle Tor-gutter og Tor-jenter at de ikke behøver bry seg om Tor og Odin, men kan isteden håpe på godt fiske, så må vel dette være et utmerket forslag!

Og derfra kommer vi over til alle som heter Torfinn. Det er 1200 i Norge, pluss 100 som heter Thorfinn. Tenk om finn ikke betyr en av finne-slekt, en same, men en som er god til å lete, god til å finne! Selv om finnr var et ord for folk fra Lappland allerede i Vikingetiden, er det vel lite trolig at alle de som ble kalt Finn- var av sameslekt, det var et ganske utbredt navn, ikke minst på Vestlandet, hvor det var lite samer å finne! Av stedsnavn på Finna- er ingen nordpå, og av stedsnavn på Finn- er Finnøy og Finnås typiske vestlands-navn.

Hvis alle de 8000 som heter Finn pluss hundrevis med navnesammensetninger gjerne vil forbindes med noe annet enn samer, så har de altså en mulighet. Ikke at det er noe galt med finner og samer, men ’god til å finne’ gir jo litt annen inspirasjon over navnene?

Men vi er ikke helt ferdig med Finn. 1 person i Norge heter Finnkjell. Det kunne godt vært flere, hvis vi ser på de nye muligheter for betydning. For i navnebøkene vil han bli hetende ’en same med kjele på hodet til hjelm’ – ikke særlig oppmuntrende. Og hvis en velger betydningen ’offerkjele’, som enkelte navnebøker antyder, er det ikke sikkert han ønsker å bli puttet i den, eller bidra til den på noen måte. Men hvis kittil fra gammelnorsk får beholde betydningen ’kjele’ som symbol på matlagningen i huset, som uttrykk for behovet for å skaffe mat, da får Finnkjell det flotte navnet ’den som er flink til å skaffe mat til kjelen, han som er god til å forsørge familien’. Bedre navn trenger vel ingen å ønske seg.

Og dermed har vi frikjøpt alle Kjell- og Kjetil’er som ikke har vært særlig happy for å høre at de går rundt med en kjele på hodet som hjelm, selv om det jo kunne vært en påminnelse til å huske sykkelhjelmen! Ikke behøver de å tenke på å ofre til de gamle guder i en offerkjele heller. Nå kan de isteden prøve seg som gode forsørgere for familien. 30.000 Kjell og 10.000 Kjetil kan puste lettet ut, 100 Kittil’er likeså.

Men vi har flere overraskelser. For hva sitter Kjellaug, Kjellfrid og Kjellrun og tenker nå? har ikke de slitt nok med å skaffe mat til kjelen, eller fra kjelen?. Jo sikkert, og nå kan de slå seg sammen med Kjell og få vite at ikke helt usannsynlig kan Kjell-navnene stamme fra et ord for ’kjelde’, kilde. Og det å få være en sprudlende kilde, en kilde til noe godt, det må vel være et flott navn. Ikke sant, Kjell-?

Og så var det Olav. Og Leif. For mange er det sikkert en overraskelse å høre at det er samme navn! Det norrøne anulaivR er sammensatt av anu: forfader (vi har det i uttrykket ’våre aner’) og laivR som betyr levning, en rest. Ved å gi navnet Anuleivr håpet de at barnet iallfall skulle få en liten rest av de ærefulle forfedres egenskaper, det gjaldt å ikke kreve for mye, de avdøde skulle jo føle at de var noe enestående, så å ønske en bit av deres storhet ville være en måte å få deres gunst på, uten å redusere dem. Men navnet ble snart forkortet til bare slutten: Leif, eller til midten ! Altso ulaiv, eller Olav som det etterhvert ble, med varianter Olaf, Ole Ola osv. Så hvis vi kaller en gutt Leif Olav, har han fått samme navn to ganger. (Det samme har Liv Eva, for Eva betyr ’liv’!)

Til slutt et ord om Per, altså Peter. Hvorfor er vi blitt sittende med betydningen ’klippe’? Jo, fordi bibeloversettelsene våre ikke har funnet et bedre ord for å gjengi det navnet Jesus ga Simon apostelen. Han fikk navnet Kefas på hebraisk, som betyr en fjellkanus, et trygt sted å bygge huset på. Det greske ordet for fjell er Petros, som også er ordet for stein. Men ordet ’klippe’ er ikke i bruk i dagligtale lenger, annet enn å klippe håret, og det er dumt hvis noen skulle tro Per og Petter betyr å klippe.. Så neste bibeloversettelse håper vi kan bytte ut ’klippe’ med ’fjell’ eller ’fjellknaus’ eller ’trygg som fjell’: ”Du er Peter, og på denne fjellgrunn vil jeg bygge min kirke”

p.s. 33 gutter går rundt i Norge og heter Stein Petter. Da vil det vel passe bra med Fjell som etternavn? Nei, det var visst ingen. Men 41 heter iallfall Stein Berg.. Så vidt slått av de 43 som heter Petter Berg! Oisan, 186 heter Per Berg. Jaja, men bare 36 heter bare Per Berg uten annet fornavn. Og 33 heter bare Petter Berg. Hvem som vant, får andre finne ut. d.s.