Ida ble til under en gallerirunde

Her kan du lese utdrag fra boken "Hvor blir barnet av"

Lysluggede Ida er det fantastiske resultatet av det første prøverørsforsøket til Lise og Vegar Foss Andersen. Da de strevde med å få barn så de ingen grunn til å somle. Paret søkte hjelp da de var bare 28 og 29 år gamle og det hele ble ganske ukomplisert.

– Vi orket ikke å vente i mange år. Vi har venner hvor det å vente på et barn har ødelagt hele forholdet og sex-livet. Derfor ville vi bli gravide fort, sier Lise.

De tar imot i det nyoppussede huset på Eikenga i Lier. Da paret ble til en liten familie syntes de det var godt å fl ytte nærmere besteforeldre og familie.

Det er liten tvil om hvem som er vant til å være midtpunkt i familien. Ida ser på «Løveneskonge» og er slett ikke helt sikker på om hun skal vise frem rommet sitt sånn med en gang. Men hun lar seg overtale. Hun er desto mer sikker på at mamma kan brukes som klatrestativ og ler, slik som bare barn kan, når hun blir kalt for «lille røver» på kjøkkengulvet.

FORLØSER

Begge hadde allerede vært til forskjellige undersøkelser. Vegar hadde vært til utredning på det gamle Rikshospitalet. Det kunne være noe med svømmedyktigheten til sædcellene. Han ble sendt med en kopp inn på et trangt rom. Der var det iskaldt. På en stol lå «Se og Hør» og «National Geographic». Utenfor satt ti andre menn og ventet på tur. – En spesiell opplevelse, sier Vegar.

Lise fikk målt hormonnivået og tok røntgen av livmoren. Legene kunne ikke finne noe spesielt.

Paret hadde forsøkt å få barn i et par år da Vegar fikk tips om å besøke Ken Purvis ved Andrologisk Senter på Skøyen i Oslo. Purvis mente Vegar kunne ha en ubehandlet infeksjon i kroppen og beordret en sterk antibiotikakur.

– Purvis var løsningsorientert og ble en pådriver for prosessen. Han kom med klare råd og var så sikker på at vi skulle lykkes. Det var veldig godt, forteller Vegar.

Kort tid etter ble paret spontant gravide. Men det viste seg at Lise var gravid utenfor livmoren. Både foster og en eggleder ble operert bort på Ullevål sykehus. Under operasjonen fant legene ut at hun hadde svært trange eggledere. Derfor kunne hun knapt bli gravid på naturlig vis. Den gang var det to års ventetid på prøverørsbehandling på offentlige sykehus. Det mente Lise og Vegar var lang tid. Derfor dro de til Ciconia-klinikken i Århus i Danmark etter anbefaling fra Ken Purvis. I Danmark var det ingen ventetid. Behandlingen kostet 17 000 kroner. Det mente begge de hadde råd til. De har aldri sett det som noe problem at de måtte søke hjelp for å bli gravide.

– Jeg føler meg ikke syk eller mindre kvinnelig, selv om jeg ikke kan bli gravid på helt naturlig vis. Det er ikke verre å få litt hjelp til å bli gravid enn å få litt hjelp til å operere et kne.

– Jeg hadde hørt mye om hormonkuren og var forberedt på det verste. Men jeg reagerte ikke med mer enn mine vanlige humørsvingninger, forteller Lise.

Det var verre å vente på avreisedatoen. Hun måtte til flere undersøkelser før hun fikk den gledelige beskjeden om at eggene var passe modne og at de kunne reise med danskebåten samme kveld. Turen til Danmark føltes som uendelig lang. Samtidig ble det en fin opplevelse som kjærester. De skulle jo ikke gjøre annet enn å spise middag og sove mens de var om bord.

– Jeg var kjempespent, men ikke nervøs. Gynekologen hadde lovet at det ikke ville gjøre vondt å hente ut eggene. Det hadde jeg tillit til, sier Lise.

Mottagelsen på Ciconia-klinikken i Århus var fantastisk.

– Det var som å komme hjem. Den gang lå klinikken i en gul herregård litt utenfor sentrum og var mer som en villa enn en klinikk. Vi ble tatt i mot i resepsjonen i en dagligstue med lav musikk, kaffe og aviser. Det var vår dag og vi var ventet. De spurte til og med om hvordan det hadde vært på båten. Jeg husker jeg tenkte; hvis ikke disse klarer det er det ingen som klarer det, sier Vegar.

ZAPPETID

Moderne teknikk gjorde at både Vegar og Lise kunne følge hele prosessen i sort-hvitt. Et lite kamera fulgte med inn i livmoren slik at de kunne se at eggposene ble sugd tomme. Vegar zappet frem og tilbake i prosessen på skjermen og fulgte svært interessert med. Gutten i ham syntes det var ganske fascinerende at han faktisk kunne se alt på direkten.

”Vi var faktisk på gallerirunde og kjøpte lamper da Ida ble unnfanget.”

Legene fikk ut åtte egg som ble lagt i hvert sitt reagensglass. De var heldige: Hele fem egg ble befruktet.

– Jeg har fulgt med datteren min fra to måneder før hun ble unnfanget. Vi var faktisk på gallerirunde og kjøpte lamper da Ida ble unnfanget. Jeg ble mer delaktig i hele prosessen på denne måten. Dette ble liksom vår greie, ikke bare Lises, ler Vegar.

MØRK TUR

Etter rådførsel med klinikksjef Karsten Petersen på Ciconia begynte de å kjøre hjem samme kveld. Det var januar, mørkt og kaldt. Veien manglet lys. Det ble en helt annerledes og langt mer slitsom reise enn de hadde tenkt seg.

– Vi kjørte til Frederikshavn og tok båten over til Göteborg. Vi hadde fått klarsignal av Karsten Pedersen, men ble likevel engstelige for at dette kunne gå galt, og Lise la seg ned i bilen med bena på dashbordet. Tenk om hun mistet barnet fordi vi hadde så dårlig tid, sier Vegar.

De måtte vente et par uker før de kunne få svar på om Lise virkelig var gravid.

Både graviditetstesten og blodprøven var positive og Lise følte seg snart litt svulmende, men hun var i fin form. Vi følte en inderlig glede over at ønskebarnet endelig var på vei.

– Det var en utrolig opplevelse å se den lille prikken da vi var på ultralyd i syvende uke. Vi gikk til ultralyd hver fjortende dag og ble godt fulgt opp, forteller Vegar.

ÅPENHET

Både Lise og Vegar har hele tiden vært helt åpne på at de forsøkte prøverørsbefruktning. De har derfor opplevd mye omsorg og mange oppmuntrende ord fra familie og venner.

”Vi har ikke skjult noe, men har heller ikke hatt behov for å fortelle alle om hvordan hun ble til.”

Hele svangerskapet var helt ukomplisert. Lise og Vegar tenkte ikke lenger på at dette var et prøverørsbarn. Ida kom til verden som et hvilket som helst annet ønskebarn.

– Vi tenker på Ida som vårt barn – ikke et prøverørsbarn. Vi har ikke skjult noe, men har heller ikke hatt behov for å fortelle alle om hvordan hun ble til, sier Vegar.

Myter og misforståelser rundt prøverørsmetoden resulterte i mange merkelige innspill. Vegar fikk blant annet spørsmål som hvordan han reagerte på at det ikke er hans barn fordi noen antok at de hadde brukt en annen manns sæd.

– Det er bedre å spørre direkte enn å anta noe som er feil, synes begge.

FLERE FORSØK

Da Ida var to år mente foreldrene det kunne være på tide med en søster eller bror. Lise og Vegar meldte seg til Rikshospitalet som da hadde et halvt års ventetid. Der fikk de en annen mottakelse enn den de hadde fått i Danmark. Det var uvant å måtte forholde seg til mange forskjellige personer. Selv hadde de det også langt mer travelt fordi arbeidsdagene skulle kombineres med å ta seg av Ida. Lise reagerte med langt større humørsvingninger og hetetokter på hormonkuren. Vegar hadde det travelt.

I tillegg inntraff en situasjon de ikke var forberedt på: Forsøket mislyktes fordi legen ikke klarte å hente ut ett eneste egg.

– Jeg ble veldig lei meg fordi alt hadde sett helt normalt ut. Legene kunne ikke gi meg noen forklaring. De holdt på å sende meg gråtende tilbake til et rom hvor fem andre par ventet på å komme inn til egguthenting. Der og da merket vi ulempen med å være på et stort sykehus. Det hele ble samlebåndsaktig og lite personlig. Ingen hadde tid til oss enda alle gjorde så godt de kunne, sier Lise.

Paret har ikke gitt opp og forsøker på nytt i vår.

– Personlig skulle jeg imidlertid gjerne ventet lenger og fått en mer personlig oppfølging på Rikshospitalet. Jeg har måttet spørre meg til informasjon som fl ere har vært forundret over at jeg ikke har fått. Jeg er glad for at jeg tok det første forsøket et annet sted for nå vet jeg jo hva som skal skje, sier Lise.

Fremdeles lever begge på stemningen og den gode opplevelsen fra Danmark. Hvis det skulle bli nødvendig med enda et prøverørsforsøk vil de kanskje velge en annen klinikk. For Lise har uansett en ekstra sjanse hvis det ikke skulle gå bra denne gangen. Men hun er en overbevist optimist.

– Vi har allerede ett nydelig barn, men det ville være hyggelig med en søster eller bror, mener hun.

Begge mener at prøverørsprosessen har ført til at de har blitt sterkere som par.

– Vi hadde størst problemer før vi bestemte oss for å sette i gang. Da vi hadde bestemt oss så slappet vi av. Kanskje jeg er mer takknemlig enn de som nærmest bare slumpet til å få et barn, men det fører nok ikke til at jeg er mer overbærende med skrik og skrål enn andre foreldre, sier Vegar.

Ida har allerede flere søskenbarn som hun nesten regner som søsken. De møtes ofte på den nybygde hytta ved Nesbyen. Ida fikk ski til jul og vet godt hva som er målet med turen. – Kvikklunsj og eplemost, sier Ida og smiler lurt. Det er det beste hun vet.

Utdrag fra boken "Hvor blir barnet av?", Sireneforlag