Gravid og arbeidsledig

Byråkratiet i velferds-Norge fungerer ikke!

Jeg mistet jobben jeg hadde hatt i tre år på grunn av nedskjæringer. Like i etterkant oppdaget jeg at jeg var gravid og var lykkelig over det, men det neste jeg tenkte var: "hjelp, nå får jeg ikke betalt under mammapermisjonen!".

Jeg ringte til trygdekontoret for å få informasjon og for å be om råd. Men det ga magre resultater. Saksbehandleren sa trygdekontoret ikke hadde lov til å gi råd om hva som lønte seg økonomisk. Jeg ble dermed f.eks. ikke informert om at jeg hadde krav på sykepenger, dersom svangerskapet ble tungt, når jeg sto uten jobb.

Min puslete form i første svangerskapstrimester skjulte på legekontrollen av redsel for å bli sykemeldt, for hva skulle jeg da leve av? Trøttheten var overveldene og jeg kastet opp uten forvarsel. Jeg tok i mot dagpenger, men med beskjeden om at jeg måtte jobbe de siste 6 av 10 mnd for å få krav på permisjonspenger, satte jeg i gang med å lese stillingsannonser. Jeg ville ikke klare meg uten en fast, månedlig utbetaling etter fødselsen. Og å gå på sosialen med et spedbarn på armen så jeg på som svært konfliktfylt.

Jeg kontaktet Vikarbyrå, da jeg etterhvert kom fram til at fast jobb var rimelig uaktuelt nå. Skulle jeg ha sjans måtte jeg lyve om mine framtidsutsikter, og det ville jeg ikke. Korte oppdrag i vikarbyrå uten å ”røpe meg” så jeg derimot ikke på som noe problem! Oppdrag var i boks med det samme, da jeg har en god posjon med arbeidserfaring og gode referanser. Jeg møtte opp på ny arbeidsplass i en elendig forfatning. Jeg brakk meg i papirkurven, og tanken på sengen min fikk meg nesten til å begynne gråte, men jeg holdt ut. Jeg håpet inntrykket av meg tross alt var såpass bra at da min voksende hemlighet ble avslørt, ville oppdraget likevel forlenges. Men utfallet ble stikk motsatt. Kunden jeg jobbet for ble rett og slett sint, og vikarbyrået viste ingen lojalitet og arkiverte mine papirer bakerst i bunken.

Stressfaktoren var høy. Jeg opplevde situasjonen jeg uheldigvis var havnet i som direkte utrygg. Bedre gjorde det ikke at jeg var klar over at store bekymringer og nedstemthet over tid ikke er bra for fosteret. Jeg kom til å begynne å ønske at jeg hadde valgt abort. For det var ikke forsvarlig å få et barn til verden som jeg kanskje ikke ville klare å forsørge. Riktignok hadde min samboer en fast inntekt, men han tjente ikke nok til å forsøge alle tre, samt å betjene et boliglån som fullfinansierte leiligheten vår. Vi var førstegangsetablerende og hadde ingen egenkapital.

Jeg gikk så til arbeidskontoret for å melde meg arbeidssøkende og å be om rådgivning. Jeg ble avfeid under første besøk med at løsningen lå i å skaffe seg et vikariat som varte fram til tre uker før termin. Oj, for et råd! Det jeg trengte råd om var hvordan jeg skulle gå fram for å ha sjans til å ende opp med et vikariat som matchet med denne tidsperioden. Jeg var såpass nedkjørt at jeg ikke orket kreve noe mer engasjement, og forlot service instansen overlatt til meg selv.

Senere forsøkte jeg meg på nok et besøk hos Aetat. Konsulenten jeg nå ble tildelt ga meg et oppgitt blikk og et flir som så ut til å komme ovenfra og ned, når jeg fortalte at for mitt vedkommende var arbeidsmarkedet betraktelig tøffere pga graviditet. Jeg følte han trodde jeg var havnet i "uløkka", og det var jeg jammen også, men ikke fordi jeg skulle ha barn. Jeg var i fast forhold med pappaen og hadde hatt fast jobb i over fem år. Men nå når jeg var blitt sagt opp, var jeg tydeligvis havnet i ”uløkka”. -Det er andre instanser som tar seg av økonomi i forbindelse med mammapermisjon. Jeg kan kun hjelpe deg med dagpenger fram til 3 uker før fødsel”.

Her måtte jeg tydeligvis gi spørsmålet inn med teskje! Akkurat som om jeg ikke visste at det var Trygdekontoret som vedtok utbetaling av trygd i forbindelse med fødsel. Det jeg ville vite var om jeg som mottaker av dagpenger fikk rettigheter til fødselspenger! Jeg hadde et håp om at det var sånn. Jeg hadde hatt fast arbeid i flere år, og syns det da var merkelig at jeg skulle havne mellom flere stolbein og dermed ikke ha krav på noe.

Hvordan kunne han forresten være så sikker på at alt jeg var ute etter var dagpenger? Jeg var i dårlig form de første tre månedene av svangerskapet og ville gjerne vært sykemeldt i den perioden, om jeg hadde fått vite at jeg hadde krav på sykepenger. Nå var formen fin og jeg ville veldig gjerne jobbe!
Jeg orket ikke mase på en som flirte av meg og avsluttet møtet og resignerte helt.

Pågangsmotet til å skaffe seg jobb ble ikke akkurat stimulert etter dette besøket. Er ikke Aetats jobb å hjelpe, og å motivere folk til å komme seg inn i et betalt arbeidsforhold? Er ikke budsjettet for dagpenger tjent med at jeg jobber? Jeg vil jo jobbe!.... Der og da følte jeg at jeg levde i bakvendtland.

Ikke bare ville jeg jobbe, men jeg følte jeg hadde kniven på strupen økonomisk. Å leve på ca. 60 % av normal inntekt fram til fødsel, noe dagpengene innebærer, er ingen drømmesituasjon. Det koster å gjøre alt klart til en ny verdensboer; barnevogn, seng, bilsete, klær.... Spesielt når foreldrene nylig etablerte seg for første gang i egen leilighet og har godt med utgifter i utgangspunktet.

Når den store dagen er der og økonomien allerede –ufrivillig, er blitt kjørt i grøfta må en klare seg på ca. 30. 000 kr til barnet er stort nok til å få plass i barnehagen. Fremdeles trodde jeg det var sånn systemet fungerte. Ingen fortalte meg noe annet, selv om jeg altså hadde spurt tre ganger i to forskjellige instanse,r som steller med nettopp slike saker. Er det mulig? Er løpet lagt opp slik? Jeg kunne ikke fatte det!

Ordningene var bedre enn det som ble skissert ovenfor -men hvordan skulle jeg kunne vite det? Rådene er få og hjelp til selvhjelp er et fremmedord i byråkratiet i Norge... Det er min erfaring.

(I ettertid har det vist seg at jeg ble utsatt for unødig mange bekymringer på bakgrunn at jeg ikke ble informert om de faktiske forhold hverken av Trygdekontoret eller av Aetat. Dagpenger teller som betalt arbeid, og gir grunnlag for månedlige utbetalinger av fødselspenger i permisjonstiden. Du kommer riktignok bedre ut av det dersom du klarer skaffe deg en jobb før permisjonen starter, fordi dagpengene er ca 60 % av det du tjente i jobb, og fødselspengene er kun ca. 60 % av dette igjen. Uansett er dette imidertid langt bedre enn å måtte klare seg med en engangsutbetaling på 30 000 kr, som f.eks studenter eller sosialklienter mottar. (Studenter har i tillegg krav på stipend fra lånekassa). Jeg fikk ødelagt tiden jeg gikk gravid fordi jeg ikke fikk informasjonen om hva jeg hadde krav på).