Å bli Pappa= farslykke?

Å bli pappa

Jeg har en sønn på 8 mnd. Min kjæreste og jeg hadde ikke vært sammen så veldig lenge når vi uventet ble gravide. Med uventet mener jeg også uønsket.
På grunn av hensyn til verdisyn var abort aldri et tema, og vi reagerte på meldingen med å gråte. Ikke av glede, men av frustrasjon ettersom dette overhodet ikke passet oss akkurat nå.

Vi er imidertid positve av natur, og hadde alltid en trygg forsikring om at naturen og den mentale prosessen ville føre oss til en positiv og glad fødsel. Jeg har også en venn som er homofil. Over en øl hvor jeg både fortalte om og beklaget graviditeten, skulle jeg få en tilbakemelidng jeg alltid vil huske. Denne kompisen min er glad i barn, men vil på grunn av sin seksuelle legning aldri kunne få barn på den normale biologiske måten de fleste av oss kan. Han mente det var ekstremt arrogant og utakknemlig å reagere på måten jeg gjorde. Som han sa, jeg kom jo til dette møtet egentlig med en udiskutabel gladnyhet. Han har selvfølgelig rett, men det er jo mer komplisert enn som så. Uansett, det brant seg fast i meg det han sa, og jeg har tenkt på det mang en gang etterpå. Til tider tok jeg det frem når jeg ble litt mørk over det som skulle skje. Jeg var jo nyutdannet med jobbambisjoner......?!

Svangerskapet gikk og magen ble større og større. Gradvis merket jeg at min kjæreste forandret seg til å bli mer og mer positiv. Omsorgsfølelsen og morsinstinketene begynte vel allerede her å gjøre seg gjeldene. Jeg begynte vel å vende meg til tanken jeg også, men jeg trengte langt mere tid enn henne. Til tider følte jeg meg slem ettersom jeg ikke alltid klarte å glede meg over situasjonen. Jeg prøvde å skjule dette for henne, men var nok ganske lett gjennomskuelig. Dette var veldig tungt, for jeg har alltid ment at jeg ville bli den perfekte far, og minstekravet er jo da at man er glad i sine barn.

Dere må ikke tro at alt var svart og trist, for den dagen riene begynte å gjøre seg gjeldene, var vi oppsilte, spente og glade. Fødselen var litt hard, men forløsningen gikk problemfritt og normalt. Kjæresten min fikk tilbud om smertestillende ettersom åpningstiden var veldig lang, men hun ville ikke ha. Hun viste en styrke denne dagen som jeg er mektig imponert over. Jeg har nærmest blitt så respektfull ovenfor kvinner etter dette at det er helt komisk. Jeg hadde aldri klart å gjennomføre noe slikt.

Sønnen vår så dagens lys om formiddagen. Det var veldig spesiellt.
Sykeshusoppholdet gikk fort, og før vi visste ordet av det satt vi begge hjemme og lurte på hva vi nå skulle foreta oss.

Hverdagen kom tilbake, og selv om fødselen var en helt rå og utrolig spesiell opplevelse, lot farsfølelsen vente på seg. Igjen følte jeg meg unormal som ikke var mer glad i min egen sønn. Dette var egentlig en helt forferdelig situasjon. Det hjalp litt at jeg flere steder leste at pappaer ofte brukte litt tid på akkurat dette. Samtidig leste jeg også om alle de overlykkelige nybakte fedre. hmmm........ Etter ca fire mnd. skulle følelsen imidlertid komme snikende. I begynnelsen i rykk og napp, siden mer konstant.

Guttungen er nå 8 mnd., og det mest fantastiske vesen. Når jeg kommer hjem fra jobb prøver jeg å samle energi til å gi han masse oppmerksomhet. Han er helt vidunderlig, og jeg kan underholde meg selv i timesvis bare med å se på han leke og finne ut av tingene rundt seg. Det er ekstremt fascinerende å se hvordan han må finne ut av alt vi gjør med den største selvfølgelighet. I forrige uke fikk han tak i fjernkontrollen på TV´en og omprogrammerte alle kanalene våre. Før han skal legge seg pleier han og jeg å sette oss i sofaen. Ny bleie og pysj skal på. Under denne prosessen leker vi ut det vi begge har av krefter for dagen. Jeg kiler han, og vi har en egen spedbarnsversjon av "Lille Petter Edderkopp" som han synes er hysterisk morsom. Jeg elsker disse stundene. Når vi leker slik føles det som om han skjønner at vi har et sterkt bånd. Han ser på meg med de hjerteligste øynene du kan tenke deg (tillegger ihvertfall jeg). Når vi har kilt, stått litt (han står, veldig populært) og jeg for hundrende gang har hindret han i få tak i brillene mine, er det tid for å roe litt ned. Sengetiden er jo rett rundt hjørnet. Så når bleie, pysj og smokk er på plass, setter jeg han mellom bena mine slik at hans også stikker ut fra sofaen. Vi pleier å skru på TV´en, for han liker fargene og bevegelsene så godt, og da roer vi oss sammen. Han sitter slik hver kveld, innimellom ser han opp på meg, som om han må få en bekreftelse på at jeg fortsatt er der. Han virker så trygg, og det er deilig å tilfredstillende å se på. Når vi sitter slik liker jeg også å se på mine store hender som holder han i et fast grep. Jeg føler at jeg beskytter han, og jeg føler at han vet nettop dette og at det gjør han trygg. Jeg blir litt rørt når vi sitter sånn, og jeg tenker at vi har mange fantastiske år foran oss, vi to sammen og også alle tre (for mammaen er nesten like fantastisk).

Fra å ikke ønske meg barn, har jeg altså snudd fra å bli ekstremt sårbar ovenfor et lite fantastisk vesesn. Gutten min skal om noen dager sammen med kjæresten min til hennes foreldre i én uke. Jeg gruer meg til de skal dra, for jeg får ikke sett han denne uken selvfølgelig. Jeg er også livredd for at han ikke skal huske meg når han kommer tilbake. Derfor bruker jeg det jeg har av tid i disse dager på å bare være sammen.

Jeg fikk altså farsfølelsen til slutt, heldigvis.

Hilsen en glad pappa.