Mannens reaksjonsmåte vil avhenge av om graviditeten er planlagt eller ikke, om det er første gang han blir far, på kvaliteten og lengden på forholdet til barnets mor og mannens egen psykologiske utviklingshistorie. Det finnes et utall av kombinasjoner. Vi skal se på noen typiske reaksjoner hos menn i forbindelse med en fødsel.
Overgangen
Mange menn opplever at det er en større overgang å skulle bli tre i en familie enn å flytte sammen med kjæresten. Dette er ikke overraskende. To voksne som flytter sammen er vanligvis relativt likeverdige og ikke minst svært forelskede. Fornuften er på ferie, forelskelse er på mange måter en like stor biologisk som psykologisk prosess! Sånn må det være, tenk om vi skulle se alle nyanser på stevnemøtene, da ville fenomenet sjekkeatferd dø ut raskt. Kurtise og sjekking lærer gutter av hverandre i flokken, men å skulle forberede seg til en kommende farsrolle er noe ganske annet. Gutter og menn snakker mye mindre om dette og de leker den slags roller lite i barne- og ungdomsalderen. Et kjæresteforhold er ideelt sett det vi kaller symmetrisk, mens et barn er helt avhengig av permanent omsorg og tilsyn. Det betyr et liv preget av mye forsakelse for de som tar foreldrerollen på alvor. En helt avgjørende dimensjon her er i hvilken grad den vordende far har tatt denne realiteten innover seg. Jo mindre dette er bevisstgjort hos mannen før situasjonen er der, jo tøffere blir overgangen.
Tenåringsfedre
Unge menn i slutten av tenårene som får vite at de skal bli pappaer uten at graviditeten er planlagt vil ofte reagere med sterkt motstridende følelser. De er midt oppe i en naturlig utviklingskrisealder hvor de dels er opptatt av å teste ut ulike roller, dels er de i protest og opposisjon mot det ”ansvarlige” voksensamfunnet og dels har de ikke et språk for det å bli far og omsorgsgiver. Mange av de unge guttene trenger dialog og assistanse fra andre for å nærme seg rollen på en trygg nok måte. Dersom en ikke har hatt dialog om disse tingene før fødselen er det desto viktig å gjøre det snarest mulig etterpå. Generelt vil menn i langt mindre grad ha tilgang til de gode dialogene de trenger i en slik usikkerhetsfase. Dette understreker betydningen av å ha dette langt framme i bevisstheten for hjelpesystemet.
Kjæresteforholdet i den nye situasjonen
Motstridende følelser vil dominere hos gutten eller mannen når forholdet til barnets mor er usikkert og lite eller ikke etablert. Jo mer planlagt graviditeten er jo bedre kan fedrene forberede seg på den store overgangen fra to til tre. Jo mer dialog de kommende foreldre har sammen om ulike tema og jo flere kriser og konflikter de har klart å løse sammen, desto sterkere står de rustet til å samarbeide om det store prosjektet som omsorg for og stimulering av et spedbarn er. Noen menn vil reagere på nyheten om en graviditet med å trekke seg ut av forholdet eller forsøke å sjekke ut med moren om en skal avbryte svangerskapet. Dette er mestringsmåter for å forsøke å håndtere de nye situasjonen. Det siste gjelder særlig når grunnlaget for forholdet nytt og uavklart.
Ethvert kjæresteforhold, enten det er relativt nytt eller har vart i over 50 år, har sin egen dynamikk og sitt særegne samspillmønster. Mannen og kvinnens psykologiske robusthet spiller inn, likeså deres erfaringshistorie når det gjelder å kommunisere omkring lette og vanskelige tema. Hvor mange tabuer det finnes i forholdet, hva slags problemsløsningsstil de har og hvordan takler de konflikter vil også skille ulike par.
Utvikling, stagnasjon eller overvekt av destruktive samspillspiraler kan vi finne hos ulike par. For å begynne med det siste: Noen parsamspill kjøres ofte fast og da kan veien fort ligge åpen for tvang, makt, avmakt og aggresjon. Over tid kan noen forhold domineres av en slags tvangspiral hvor det er vanskelig å komme ut av runddansen.
Mannen og kvinnen i forhold som opplever utvikling over tid preges av nok trygghet til å lytte effektiv til hverandre, kompetanse i det å kunne forhandle med hverandre og at begge parter opplever forholdet som likeverdig på ulike måter. Stagnerte forhold kjennetegnes av avstand og parallellitet. Det skjer lite, mannen og kvinnen lever mer hvert sine egne liv.
Mannens egen psykologiske utviklingshistorie
Alle mennesker har en utviklingshistorie som inneholder ulike grader av risikofaktorer og beskyttelsesmekanismer som komme til syne seg i ulike situasjoner. Dette vil påvirke vår evne til å håndtere utfordringer og situasjoner senere i livet. Det dreier seg ikke om noen enkel årsak-virknings-mekanisme, men om det vi kaller ulike varianter av gode og dårlige sirkler. Noe av det viktigste i et menneskes tidlige utvikling er det vi kaller tilknytning, med tilknytning kan vi forstå de psykologiske båndene som utvikles mellom barnet og noen få nære voksne i de første barneårene. Disse båndene dannes i en gjensidig samspillprosess. Hensikten med denne prosessen er at barnet psykologisk skal utvikle et selvbilde hvor gode og nyanserte voksne «bygges inn» som indre bilder som vi lagrer og som vi kan støtte seg på også når ikke foreldrene er innen synsvidde. Det ideelle er at vi som barn erfarer verden som et rimelig trygt sted å være, at vi blir sett og at nære voksne støtter oss på hensiktsmessig måte. Vi kan si det slik: ”Vi blir oss selv gjennom det sosiale samspillet med andre”. Dette gjør oss igjen i stand til å gi innlevelse, støtte og omsorg til andre senere i livet. Det fører dessuten til det vi kan kalle et relativt trygt indre ”psykologisk anker” som vi senere kan støtte oss på i livets mange utfordrende situasjoner. Det gjør oss bedre rustet til å samspille med andre uten ”å miste oss selv”. Tilpasningsprosessen blir lettere når tilknytningsprosessen har vært god nok. Ingen av oss har hatt en ideell 100% tilknytningsprosess og vi tåler også en del stress, men det er når mennesker opplever vedvarende neglisjering av sine behov eller når de blir utsatt for usunne trakasseringer over tid tidlig i livet at vi kan bli ”psykologisk såret”. Hvis vi i tillegg opplever avmakt og ensomhet i disse situasjonene kan det prege våre reaksjoner senere ennå sterkere. Ofte vil psykoterapi være nyttig når slike vedvarende traumatiske opplevelser har tråkla seg til, men variasjonene og konsekvensene er mange: Beskyttelsesfaktorer som et godt nettverk forøvrig, kamerater og egen mestring kan justere virkningene av tidlige belastninger i en positiv retning. Andre beskyttelsesfaktorer er at det finnes kloke personer i omgivelsene som ser barnas behov og handler i overensstemmelse med dette.
Barn som opplever at voksne lever seg inn i deres situasjon uten at de selv må kreve voksnes oppmerksomhet og som vet hvor de kan ”søke en lun havn” vil utfra dette perspektivet tåle mer stress og konflikter enn de som ikke opplevere det. De voksne omsorgsgivernes faktiske omsorgsevne er imidlertid ikke bare avhengig av egne krefter. Barnet selv bidrar på sin måte til å gjøre samspillet lettere eller vanskeligere. Barnets temperament, utseende og væremåte vil justere hvor lett samspillet og dermed tilknytningsprosessen vil foreløpe. Et krevende temperament vil for eksempel sette alle oppdragere på store prøver. Sluttresultatet kan bli at der hvor foreldrenes egen psykologiske tilknytning og forankring er noe usikker så vil omstillingen til ny kjæresterolle og ny omsorgsrolle utfordre dem på en særlig måte.
De fleste kommer rimelig godt gjennom sin egen tilknytningsperiode og de vil lettere kunne tilpasse seg den nye tresomheten. Et mindretall vil bære på en sårbarhet som ikke er endelig eller fastlåst, men deres sårbarhet kan trigges ved konflikter og problemer i relasjonene til andre.
Fødselshistorier skrevet av fedre:
Kenneth: Min solstråle
En fødsels historie sett fra pappas vinkel